Allerede i 1966 skrev jeg en novelle som het En hjertesak. Den er aldri blitt trykt. Og det kan jeg takke Dagbladet for. Fersk og usikker som jeg var, valgte jeg – etter råd fra kulturavdelingen – å la denne fortellingen bli liggende i skuffen. Det har jeg alltid angret på. Men som så mye annet her i verden, så forsvant disse papirene for meg (antagelig under en opprydding. Det er gjerne da vi mister ting.) Og novellen dukket først frem igjen nå ganske nylig1. En hjertesak tilhører den retning innen science fiction som vi for enkelhets skyld kan kalle “Alternativ historie”. Forfatteren tenker Sett at ditt hadde skjedd i stedet for datt, eller Sett at det eller det aldri hadde hendt. (Sett at det var indianerne som “oppdaget” Europa og ikke omvendt. Sett at flyet aldri var blitt oppfunnet. Osv. osv.) Med andre ord: Fortellinger til ettertanke. Selv valgte jeg grepet med Hitler og annen verdenskrig (sett at Tyskland hadde seiret). Dessuten var jeg allerede den gang opptatt av moralske problemer rundt medisinsk forskning. Blant annet. Jeg minner igjen om at novellen nå er (minst) 35 år gammel. Transplantasjoner var “siste skrik”... Men – som sagt – Dagbladet refuserte meg. På denne måten (og etter å ha tenkt seg om i nesten to år): Oslo, 22. januar 1968 Forfatteren Tor Åge Bringsværd Tøyengt. 37, Oslo 5 Takk for manuskriptet. Det har tatt altfor lang tid før De fikk høre fra oss, årsaken er den at vi har vært meget sterkt i tvil om Deres novelle. Jeg kan ikke huske vi har diskutert noe manuskript mer inngående siden jeg begynte i denne jobben. Etter min mening er novellen bra, med et overraskende sluttpoeng – og med uhyggen i seg som mange perspektiver skaper. Andre har vanskelig for å skjønne hva De mener, atter andre forstår ikke Deres sammenblanding av nazismen og transplantasjonene. Jeg synes novellen er enkel å forstå, men når jeg er helt alene om det synet, kan jeg jo ikke se bort fra muligheten av at jeg har misforstått den – og at iallfall mange lesere ikke vil forstå den. Derfor har jeg funnet at jeg dessverre må returnere den – og dessuten ber jeg Dem unnskylde at det har tatt så meningsløst lang tid. Vennlig hilsen, Simen Skjønsberg I og for seg er dette et både vennlig og ordentlig avslag (Simen Skjønsberg var et hjertevarmt menneske som jeg bare har godt å si om). Men jeg fant likevel å svare på avslaget – noe man aldri gjør, naturligvis, men jeg gjorde det nå likevel. Hva jeg skrev, husker jeg ikke. Men her er Dagbladets svar – og denne gang var de lynraske, sjekk datoen! Oslo, 24. januar 1968 Herr Tor Åge Bringsværd Tøyengt. 37, Oslo 5 Kjære Tor Åge Bringsværd Takk for brevet. Ingen har oppfattet Deres novelle på den måten De frykter, ny-nazistisk eller pro-amerikansk. Jeg forsto den slik De selv gjør, men det er antakelig noe betenkelig med nazismen som et element i stoffet, det er så sterke følelser og så mange assosiasjoner knyttet til den, at det er lett å komme på avveier. Videre er antakelig begeistringen for de muligheter transplantasjonen åpner, for øyeblikket så udelt at man skal være særdeles tydelig for å få gjort motforestillinger forståelige. Men det er klart at de perspektiver De ser er både interessante og skremmende. De burde kanskje forsøke å gjøre dem lettere tilgjengelige i novellen? Vennlig hilsen, Simen Skjønsberg. Femogtredve år senere – med de antydninger vi skimter av en rik verden som bruker innbyggere i de fattige land som levende oppbevaringsbokser av “reservedeler”– så spørs det (dessverre) om ikke fortellingen er like aktuell. Uansett – her kommer den (endelig)2 – og i fri dressur (dvs. like “utilgjengelig” som før)!